torsdag 28. februar 2013

Frykt for det fremmede


Er det èn ting som både engasjerer meg og irriterer meg på en gang, så er det kampen mot fremmedfrykt. I dette tilfellet, fremmedfrykt overfor klesplagg/hodeplagg som hijab, burka og niqab.  Altfor mange assosierer disse plaggene med kvinneundertrykkelse i Islam, den eneste religionen som undertrykker kvinner, ifølge mange. Det gjør meg kvalm. At folk virkelig tror at alle kvinner som bærer hijab blir tvunget til det av sine voldelige ektemenn. Deres voldelige ektemenn som egentlig kan tatovere "kvinnehater" på panna si med en gang. Deres voldelige ektemenn som nekter dem alt. Deres voldelige ektemenn som mishandler dem hvis de gjør noe galt. Deres voldelige ektemenn som fratar alle deres rettigheter.


Jeg blir kvalm fordi jeg vet at det er så utrolig mange som sitter med de tankene. De tankene om at alle blir tvunget. Nei, det er jo helt feil. Det blir hele tiden sagt at èn må gå i det èn selv føler for. Hva med de kvinnene som føler for å bruke hijab? Hva med de kvinnene som liker å gå i burka? Hva med de kvinnene som synes det er komfortabelt å gå i niqab? Bare fordi de ikke går med det det vestlige synet mener er akseptabelt og normalt, så betyr ikke det at det er feil og kvinneundertrykkende. Selv føler jeg at Playboy-kvinner er i den kategorien mange mener hijabbrukere blir plassert i: kvinneundertrykt.
 Jeg synes det er rart og teit at det vestlige synet er blitt slik at man blir sett på som en outsider hvis man ikke bruker bikini på stranda. Hvis man ikke bruker singlet med en dyp utringning og hotpants om sommeren. Feil. Dette synet er så altfor feil.
Ja, jeg er klar over at mange blir tvunget til å bruke disse plaggene. Jeg er klar over at det finnes altfor mange menn som mishandler kvinner. Jeg er klar over alt dette. Men jeg er også klar over at dette er uavhengig av religion. Mange assosierer hijab med Islam. Det er jo ikke en hemmelighet, men hva med nonner som bruker heldekkende plagg? Hva med jødiske kvinner i Jerusalem? De bruker også klær som dekker kroppen. Ikke fordi det også bor muslimer der, men fordi de selv føler for det.

Jeg synes det er trist at mange assosierer kvinneundertrykkelse med Islam. Jeg synes det er trist at det finnes mennesker som ikke klarer å åpne øynene sine. Jeg synes det er trist at det finnes mennesker som faktisk roper stygge ting til kvinner(de ikke kjenner) som bruker heldekkende plagg på gata. Jeg synes det er trist at det finnes mennesker som faktisk har prøvd å dra av hijaben til muslimske kvinner. Kvinneundertrykkelse er uavhengig av religion, men det betyr ikke at det skal aksepteres. Langt ifra. Det skal nedkjempes.


Når vi først snakker om selve religionen Islam, så er det absolutt ingenting som sier at menn har rett til å se ned på kvinner. Til og med profeten Muhammed hadde en kvinnelig sjef. Til og med profeten Muhammed sa at paradis ligger under mødres føtter. Så bare fordi noen muslimer velger å praktisere kvinneundertrykkelse, betyr ikke det at religionen sier at det er akseptabelt. Bare fordi noen muslimer tolker Koranen på deres måte(vrir og vrenger på ordene på alle slags mulige måter), betyr ikke det at deres tolkning er riktig, når deres tolkning egentlig er det motsatte av det som virkelig er nedskrevet.

Det finnes så utrolig mange som virkelig trenger å åpne øynene sine. 

Jeg skjønner meg ikke på mennesker som sier at de ikke liker politikk. Selv var jeg en av de for ikke så lenge siden, men det har endret seg. Selv følte jeg at jeg ikke kan bare sitte hjemme og se hvordan verden utvikler seg uten å ta part i det. Min form for perfeksjonisme. Jeg klarer ikke å sitte hjemme og se at noen få mennesker velger å bestemme noe som folket(les: meg) ikke er enig i.

Jeg liker politikk. Men jeg liker ikke den kokende følelsen jeg får når jeg irriterer meg over andres meninger. Ulempen med å bo i et demokratisk land. Kødda. Men det er sant. Jeg vet at man må godta andres meninger og syn, men enkelte ganger klarer jeg ikke å holde kjeft når en persons argumenter er så dårlige og så bisarre at jeg til og med overbeviser meg selv til å tro at den personen ikke eier barmhjertighet eller hjerne. Amen.




"Du tenker altfor mye", sa hun hele tiden til meg. Det er ikke min feil at jeg tenker mye. Det er så mye å tenke på. Jeg klarer ikke å slappe av. Jeg klarer ikke å sette tankene mine på pause for å klare å puste skikkelig.

Jeg tenker på alt mulig, men for det meste tenker jeg på urettferdighet. Jeg tror ikke alle skjønner hva urettferdig egentlig er. Det irriterer meg ekstremt masse. I tillegg til å tenke mye, bruker jeg tiden min på å irritere meg over alt. Jeg irriterer meg over mennesker. Mennesket, det vakreste dyret noen gang levd, men så utrolig ondskapsfull. Jeg har til og med en egen bok der jeg bruker å skrive ned ting som irriterer meg. Den er ferdigskrevet.