Jeg skjønner meg ikke på mennesker som sier at de ikke liker politikk. Selv var jeg en av de for ikke så lenge siden, men det har endret seg. Selv følte jeg at jeg ikke kan bare sitte hjemme og se hvordan verden utvikler seg uten å ta part i det. Min form for perfeksjonisme. Jeg klarer ikke å sitte hjemme og se at noen få mennesker velger å bestemme noe som folket(les: meg) ikke er enig i.

Jeg liker politikk. Men jeg liker ikke den kokende følelsen jeg får når jeg irriterer meg over andres meninger. Ulempen med å bo i et demokratisk land. Kødda. Men det er sant. Jeg vet at man må godta andres meninger og syn, men enkelte ganger klarer jeg ikke å holde kjeft når en persons argumenter er så dårlige og så bisarre at jeg til og med overbeviser meg selv til å tro at den personen ikke eier barmhjertighet eller hjerne. Amen.