Blinde mennesker

Bildet er tatt i Erbil, hovedstaden i den kurdiske delen av Irak, i 2013. Denne bydelen ligger i sentrum i hovedstaden. De som bor i sentrum er kjent for å være i arbeiderklassen, til tross for at de kun har nok penger til å overleve, finnes det familier som er betydeligere fattigere og visa versa.

Dette bildet gjør meg trist. Trist fordi jeg aldri innså at det faktisk så sånn ut i Irak. Trist fordi at disse barna aldri får sett det jeg har sett. Trist fordi at disse barna aldri får oppleve det jeg har opplevd. Trist fordi at disse barna ikke får oppleve den tryggheten og sikkerheten jeg opplever i Norge. Trist fordi at disse barna ikke kan dra hjem til et trygt land etter noen uker med ferie. Et besøk som de egentlig ikke likte så godt. Hvorfor? Selv om det alltid er over 40 grader på dagen om sommeren, så kan Irak aldri kategoriseres som syden. Hver sommer har vennene mine dratt til varmere strøk, og da mener jeg ikke Irak, og kost seg, solt seg og badet. Jeg har hverken kunnet sole meg eller bade i Irak. På grunn av bitterheten og egoismen jeg har eid, glemte jeg menneskeheten. Hver eneste gang. Jeg hadde jo trossalt ingenting å skryte av når jeg kom hjem igjen. Jeg hadde ikke noe bikiniskille som jeg stolt kunne vise fram, og late som om det var det styggeste i verden, når det egentlig kriblet i magen av tanken på at man har blitt brunere. Hvorfor skulle jeg synes synd på resten av stakkarene som ikke hadde en politisk flyktning som far? En far som risikerte livet sitt for å flykte fra et land han hadde kjempet lojalt for i over 11 år. En far som opplevde sin egen far bli dømt til døden på grunn av hans politiske ideologi. En far som så sine medsoldater bli drept. En far som måtte drepe for å kunne selv overleve - slik at hans kone og 4 barn ikke skulle etterlates helt alene.  Hvorfor skulle jeg synes synd på resten av stakkarene som aldri har opplevd at vennene deres, år etter år, har dratt til syden med familien sin? De vet jo ikke hvordan det føles? Hvordan det føles å være den eneste i venneflokken som ikke har en bikiniskille å skryte av. Hvorfor skulle jeg synes synd på dem da? Det burde heller ha vært omvendt. De burde ha syntes synd på meg.

Fra spøk til alvor.

Dette bildet gjør meg trist. Fordi jeg har vært en slik unge. Og det glemmer jeg så ofte. Jeg glemmer at jeg kommer fra Irak. Jeg glemmer at familien min kommer fra Irak. Altså, jeg vet jo at vi ikke er norsk, men jeg tenker ikke at jeg er araber, tyrker eller kurder når jeg besøker slekta mi i Irak. For jeg vet at jeg kun er der i noen uker. Etter de ukene drar jeg hjem igjen. Hjem til Norge. Hjem til mitt hjem. Og da har det vært umulig for meg å tenke at jeg faktisk er en av dem.

Også tenker jeg: hvis jeg, som er født i Irak og bodde der de fire første årene av livet mitt, hvis jeg ikke får en følelse av tilnærming når jeg ser hva som skjer i Irak, hvordan kan vennene mine det? Hvordan kan nordmenn det? Hvordan kan resten av verden det? Jeg har vært den ungen som har sittet på trappa foran aluminiumsdøra og lekt med steiner, fordi vi ikke hadde barbiedukker og playstation. Jeg har vært den ungen som har drukket forurenset vann, fordi brønnvann var det eneste vi hadde tilgang til. Jeg har vært den ungen som har gått glipp av barnetv på grunn av strømbrudd som har vart i timesvis. Jeg har vært den ungen som gikk med ødelagte gummisandaler. Hvis JEG ikke klarer å innse at Irak holder på å kollapse, hvis JEG ikke klarer å innse at ISIL, en forbanna terroristorganisasjon med hensikter fra dypeste helvete, holder på å ødelegge det lille disse barna har, hvordan kan jeg da tvinge deg til å innse det?

Disse barna har ikke vært like heldige som meg. Disse barna opplever daglig den fattigdommen jeg heldigvis ble dratt bort fra. Disse barna er Iraks framtid, og en ynkelig gruppe, med navn ISIL, prøver å ødelegge deres framtid. Og det gjør meg forbanna. Forbanna fordi jeg skulle ønske at disse barna hadde fedre som måtte flykte fra Saddam-regimet. Forbanna fordi jeg skulle ønske disse barna kunne oppleve den tryggheten vi opplever i Norge. Forbanna fordi over halvparten av disse barna ikke får en skikkelig utdanning. Forbanna fordi vi ikke til daglig tenker på det store gapet mellom rik og fattig i verden. Forbanna fordi jeg har vært blind. Forbanna fordi vi er blinde.

Det eneste jeg ønsker å oppnå med dette innlegget, er at du skal ofre en tanke eller to. Dele ett bilde eller to på sosiale medier. Innse hvor fantastisk godt du har det her i Norge. Ikke klag på bagateller. Jeg vil at du skal åpne øynene dine og se hvor urettferdig verden faktisk er. Engasjer deg! Engasjer deg i det som skjer utenfor Norge. Engasjer deg i det som skjer med verdens framtid, med barna. Engasjer deg i miljøet. Engasjer deg i å redusere fattigdom. Engasjer deg i å skape fred. Engasjer deg!