lørdag 11. oktober 2014

Når mulighetene ikke er en selvfølge

Det er så enkelt å ta de godene vi nyter så utrolig godt i dag for gitt. Det er spesielt enkelt for de nye generasjonene her i Norge, men det har vært ganske enkelt for meg også. Jeg glemmer hele tiden kampene til foreldrene mine; kampen morfar tok mot familien sin da han sendte mamma på skolen, da han lot henne ta utdanning og da han lot henne få være et selvstendig individ. Drømmen pappa fikk knust fordi han ikke ble ansett som smart nok til å gå på skole - til tross for at pappa er en av de smarteste personene jeg vet om. Begge foreldrene mine representerer det Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi jobber så hardt for og mot, og derfor er jeg evig glad for at både Malala og Kailash fikk fredsprisen i går. 

Mamma kommer fra en familie der flesteparten er(var) høyt respekterte imamer. Hun kommer fra en familie der flesteparten oppriktig mente at kvinner ikke trengte utdanning, da deres eneste jobb er å være hjemme og forsørge mann og barn - og det helst allerede fra 13-årsalderen av. Mamma hadde lyst til bli forsker, og fordi hun var så opptatt av å bevise slektningene at kvinner hører like mye til på skolebenken som menn, eide hun ikke et sosialt liv. Alt hun fokuserte på, og prioriterte, var skole - og det fra barneskolen av. Mamma gikk ut videregående skole med Iraks femte beste vitnemål. Hun fikk tilbud om studieplass ved en forskerskole i Russland og jobbtilbud som forsker - personlig - av Saddam Hussein. Hun takket nei til begge. Hvorfor? Fordi hennes eneste mål var å vise imamene i familien, samfunnet og de som sto på deres side av streken, at kvinner også fortjener en sjanse til å vise hva de kan utrette. Mamma var den første i slekten hennes som tok en utdanning, og var også en av de aller første kvinnene i Irak med en grad innenfor atomkjemi.

Pappa kommer også fra en veldig religiøs familie, men de var religiøse på en helt annen måte enn familien til mamma. Begge foreldrene til pappa er saider, dvs. begge slekter profeten Muhammed. Men på grunn av farfars politiske engasjement, var farfar veldig bestemt på at ungene hans ikke skulle bli tvunget til å mene/tenke noe de ikke selv ville. Farfar var en ekstremt respektert mann i Khanaqin(byen de bodde i), misforstå meg rett, men fordi han også var en av lederne i det kommunistiske partiet i Irak, fikk både han og familien oppleve mye hat. Pappa har 11 søsken. De bodde i et hus med to soverom. Farfar var skredder. Farmor var husmor.  På grunn av at lønnen til farfar ikke strekte til, måtte mange av barna ut i arbeid. Dette var ikke noe farfar selv ønsket, men de hadde ikke noe valg. Allerede som 6-åring måtte faren min jobbe fra 6 på morgenen til 9 på kvelden. Jobben hans var å være vasker/tjenestegutt i en elektrikerbedrift. Til tross for at han kun var et barn, ble han slått regelmessig, da både med hammer, ledninger, hender og føtter; dette fordi sjefen hans ikke var fornøyd med arbeidet hans, og truet han konstant med at han kom til å miste jobben hvis han ikke skjerpet seg. Ikke èn eneste gang var pappa sur på faren sin som tvang han til å sette barndommen til side, fordi han visste at familien hans ikke ville overleve hvis han gjorde opprør. Pappa ville bli elektroingeniør, men fordi familien ikke hadde råd til å sende flere enn to av barna på videregående skole, fikk han ikke sjansen til å vise at han også dugde til noe mer, og til noe annet, enn å bare jobbe som tjenestegutt. Pappa jobbet som tjenestegutt helt til han ble sendt i militæret.

Det er så lett for oss som har vært/er barn i Norge å ikke tenke at det virkelig ikke er en selvfølge at alle barn i verden får muligheten til å leke med barbiedukker og lekebiler. At det virkelig ikke er en selvfølge at alle barn i verden får muligheten til å være bekymringsløse. At det ikke er en selvfølge at alle barn i verden har foreldre som trøster dem når de skader seg. At det ikke er en selvfølge at alle barn i verden får muligheten til å gå på skole og bli det de drømmer om - enten om det er å bli den vakreste prinsessa eller om det er å bli verdens flinkeste lege. At det virkelig ikke er en selvfølge at alle barn i verden får velge hvem de vil gifte seg med. At det virkelig ikke er en selvfølge at alle barn i verden har noe å spise og drikke hver dag. At det virkelig ikke er en selvfølge at alle barn i verden får muligheten til å vokse opp og leve helt til de blir gamle. Det er derfor ekstremt viktig å tenke over disse godene vi nyter, og enda viktigere, å få de yngste til å innse hvor godt de har det - dette samtidig som å jobbe enda hardere for at enda flere barn i verden får muligheten til å være barn, til skolegang og til å bestemme hvem de selv vil elske og gifte seg med.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar