Ikke norsk nok; ikke kurdisk nok.

Navnet mitt er arabisk. Pappa er kurder. Mamma er araber. Jeg er født i Khalis, en liten by en time unna Baghdad. Jeg bodde de fire årene det tok pappa å få godkjent familiegjenforening i Erbil. Jeg bodde de åtte månedene før vi kom til Norge i Iran. Jeg har bodd resten av livet mitt på en vakker, liten øy på Nordmøre. Nå bor jeg i Oslo. Morsmålet mitt er kurdisk (selv om søskenbarnet mitt på syv år mobber kurdisken min hver eneste gang jeg snakker med henne). Norsk er andrespråket mitt. Engelsk det tredje. Jeg både tenker og drømmer på norsk (sett bort fra de gangene jeg lager scenarier som omhandler Irak - da snakker jeg en blanding, og later som om de skjønner norsk). Jeg har et norsk pass. Jeg er en norsk statsborger. Jeg snakker norsk med søskene mine. Mine aller beste venner er norske. Mine første venner var norske. Ett av de aller første ordene som kom ut av den fem år gamle munnen min var på norsk (i grunn veldig ironisk at jeg begynte å snakke så sent med tanke på at jeg ikke klarer å holde munn nå, men jeg må selvfølgelig ta igjen alle de tapte årene). Jeg liker brunost (ikke den mørke - den liker jeg ikke så godt). Jeg synes bacalao er noe av det aller beste som finnes. Jeg er dog ikke så glad i å stå på ski. Ikke fordi jeg ikke kan, fordi jeg er i grunn veldig flink(egentlig ikke), men det er kun fordi jeg ikke synes det er så artig å fryse. Jeg har heller ikke konkurranseinstinkt. Eller, jo. Jeg har konkurranseinstinkt når det kommer til fotball (for eksempel så hater jeg når Manchester United taper, og jeg hater absolutt alle som påpeker det der og da). Ikke norsk fotball, da. Er det èn ting Norge ikke kan, så er det fotball. Det er faktisk rett og slett flaut å se nordmenn spille fotball. Ikke det at irakere er noe bedre, for det er de virkelig ikke. Jeg liker nynorsk, da. Jeg tror bare dèt gjør meg mer norsk enn de aller fleste i Norge. Konklusjon = Hoda Imad er mer norsk enn deg fordi hun liker nynorsk.

Men hvordan kjennes det å være norsk egentlig? Eller kurdisk, for den saks skyld? Hvordan føles det å tilhøre et folk? Et fellesskap? Et land? Det er så vanskelig å ikke høre til noen plass. Det er så vondt å bli stemplet "utlending" i begge hjemlandene sine. Flere av de jeg har snakket med om denne såkalte "identitetskrisen" mener jeg overdriver, men det er virkelig ikke overdrivelse. Jeg føler meg oppriktig ikke norsk nok til å definere meg som nordmann, og jeg føler meg enda mindre kurdisk til å kunne definere meg som kurder. Det kan ikke kalles overdrivelse, når du føler at du kommer til et helt annet land og en helt annen kultur hver eneste gang du går inn døra hos deg selv; hver eneste gang du snakker med foreldrene dine. Det kan ikke kalles overdrivelse når folk som spør deg om hvor du kommer fra ikke blir fornøyde når du svarer at du er fra Kristiansund, også blir det sånn: "men hvor er du eeeegentlig fra?" Fitter. Får i grunn bare lyst til å svare "æ sa æ va fra Kristiansund, for faen", men som den siviliserte personen jeg er, svarer jeg selvfølgelig at jeg er fra Irak. Jeg er et svakt menneske, jeg vet.

Jeg vet ikke om jeg føler meg mest norsk eller mest kurder eller iraker. Jeg vet oppriktig ikke. Jeg vet jo at jeg ikke er norsk. Jeg er ikke født i Norge, jeg har ikke norske foreldre, jeg liker ikke å stå på ski, jeg har null konkurranseinstinkt (sett bort fra fotball) og fisk er virkelig ikke det aller beste jeg vet om. Det eneste norske med meg, er den kommersielle dialekten min, statsborgerskapet mitt og mitt elsk for nynorsk og Frode Grytten. Men det eneste kurdiske ved meg, er pappaen min og morsmålet mitt. Så hva er det som veier tyngst? Noen ganger er det skikkelig vanskelig, og jeg sitter flere timer og tenker innmari mye på hvor jævlig det er, men andre ganger går det faktisk veldig fint. Jeg skulle ønske det kunne gå fint hele tiden. Jeg skulle ønske det ikke var nødvendig å definere seg som et folk, men sånn går det når det eksisterer mennesker som absolutt må vite hvor man egentlig er fra.