Pels er Guds gave til mennesket

Jeg bruker skinnsko, skinnhansker, skinnveske og spiser i grunn veldig mye kjøtt. Dyrevelferd er ikke min hjertesak. Dyrevelferd er ikke en gang på min topp ti-liste, eller topp 20-liste for den saks skyld. Hvis jeg hadde fått muligheten til å snakke på en talerstol foran en samling, er det så mange andre saker jeg kunne ha tenkt meg å snakke om, før jeg i det hele tatt hadde tenkt på dyr og deres rettigheter. Men der stopper det.

Selv om jeg oppriktig mener at det er så mye man kan engasjere seg i, som for eksempel alle konfliktene i Midtøsten, nedkjempelse av fattigdom, utdanning, epidemier, nedkjempelse av ekstremisme, global oppvarming, forbud av atomvåpen og Norges utrolig viktige rolle i det internasjonale samfunnet, betyr ikke det samme som at jeg mener at man skal drite i dyrevelferd og dyrs rettigheter. Jeg synes det er veldig fint og veldig viktig at vi har ulike ting som engasjerer oss. Altså, tenk på dette: det finnes faktisk mennesker som får vann i munnen av kommunepolitikk, da bør det faen meg være greit at det også finnes mennesker som prioriterer dyrs rettigheter. Det finnes måte på hva man kan kritisere av andres interesser.

Som jeg nevnte helt i begynnelsen, bruker jeg skinn og spiser kjøtt. Men der stopper det. Jeg bruker ikke pels, og går heller naken enn gå med pels. Det er èn ting å bruke pelsen til dyr man utnytter helt; altså at både skinnet og kjøttet blir tatt i bruk. Det er jeg helt for, misforstå meg riktig. Men når det kommer til dyr som ikke er naturlig for oss å spise, klikker dyrevernsdelen i meg (og den er veldig godt gjemt og veldig liten, for å si det sånn); hvem er vi til å drepe dyr kun for pelsen? Hvem er vi til å avle fram raser kun fordi vi skal selge pelsen deres i form av fine plagg? Hvem er vi til å plassere dyr, som har rett til å leve i frihet, i små bur? Hvem er vi til å støtte en slik industri som i andre land flår dyrene levende? Hvem er vi til å støtte en industri som er med og tar livet av utrydningstruede arter? Hvem er vi til å støtte en industri som behandler dyr som noe mindre verdt enn mennesker? Kom her og fortell meg at vi mennesker er verdt så mye mer enn dyr at vi automatisk får det privilegiet å gjøre hva enn vi måtte ønske med disse «stakkarslige og stumme» dyrene, så skal du få det privilegiet av å bli kalt for idiot av meg.

Ett av argumentene jeg har lest aller flest ganger, er det argumentet som omhandler barnearbeid. Vi vil alle redde verden på en eller annen måte, men det føles som om at det er om å gjort å gi den andre parten mest dårlig samvittighet. Barnearbeid og dårlige arbeidsvilkår i land som Indonesia, India og Bangladesh skal så absolutt ikke aksepteres. Men det er en helt annen sak, som har en helt annen framgangsmåte, som igjen har en helt annen løsning. Det skal ikke være nødvendig å sammenligne disse to industriene. For det å ikke bruke pels eller kjøpe pelsprodukter, er ikke nødvendigvis det samme som å støtte de horrible bedriftseierne som utnytter mennesker på den måten og de vestlige bedriftene som nyter kvalmende godt av den billige arbeidskraften.

Ja, jeg er den personen som dreper edderkopper, fluer og andre insekt. Jeg velger skinnsko foran syntetisk sko anytime. Jeg elsker pepperbiff. Jeg er ikke noe spesielt glad i dyr (mest fordi de er så jævla uforutsigbare). Jeg er ikke den typiske dyrevelferdsforkjemperen, og kommer mest sannsynlig aldri til å bli det. Jeg vet ikke om jeg vil bli det en gang. Men jeg vet forskjellen mellom riktig og galt. Jeg vet at det er galt av oss mennesker å utnytte dyr på den måten. Jeg vet at det er galt av oss mennesker å støtte en slik industri bare fordi vi skal føle oss fine. Jeg vet at det er galt av oss mennesker å anse oss selv på som den overlegne og mest verdifulle rasen. Derfor bærer jeg ikke pels, og kommer heller ikke til å gjøre det i framtiden. Derfor er jeg mot pelsindustrien, og derfor er jeg for nedleggelse av pelsindustrien. 

Ikke norsk nok; ikke kurdisk nok.

Navnet mitt er arabisk. Pappa er kurder. Mamma er araber. Jeg er født i Khalis, en liten by en time unna Baghdad. Jeg bodde de fire årene det tok pappa å få godkjent familiegjenforening i Erbil. Jeg bodde de åtte månedene før vi kom til Norge i Iran. Jeg har bodd resten av livet mitt på en vakker, liten øy på Nordmøre. Nå bor jeg i Oslo. Morsmålet mitt er kurdisk (selv om søskenbarnet mitt på syv år mobber kurdisken min hver eneste gang jeg snakker med henne). Norsk er andrespråket mitt. Engelsk det tredje. Jeg både tenker og drømmer på norsk (sett bort fra de gangene jeg lager scenarier som omhandler Irak - da snakker jeg en blanding, og later som om de skjønner norsk). Jeg har et norsk pass. Jeg er en norsk statsborger. Jeg snakker norsk med søskene mine. Mine aller beste venner er norske. Mine første venner var norske. Ett av de aller første ordene som kom ut av den fem år gamle munnen min var på norsk (i grunn veldig ironisk at jeg begynte å snakke så sent med tanke på at jeg ikke klarer å holde munn nå, men jeg må selvfølgelig ta igjen alle de tapte årene). Jeg liker brunost (ikke den mørke - den liker jeg ikke så godt). Jeg synes bacalao er noe av det aller beste som finnes. Jeg er dog ikke så glad i å stå på ski. Ikke fordi jeg ikke kan, fordi jeg er i grunn veldig flink(egentlig ikke), men det er kun fordi jeg ikke synes det er så artig å fryse. Jeg har heller ikke konkurranseinstinkt. Eller, jo. Jeg har konkurranseinstinkt når det kommer til fotball (for eksempel så hater jeg når Manchester United taper, og jeg hater absolutt alle som påpeker det der og da). Ikke norsk fotball, da. Er det èn ting Norge ikke kan, så er det fotball. Det er faktisk rett og slett flaut å se nordmenn spille fotball. Ikke det at irakere er noe bedre, for det er de virkelig ikke. Jeg liker nynorsk, da. Jeg tror bare dèt gjør meg mer norsk enn de aller fleste i Norge. Konklusjon = Hoda Imad er mer norsk enn deg fordi hun liker nynorsk.

Men hvordan kjennes det å være norsk egentlig? Eller kurdisk, for den saks skyld? Hvordan føles det å tilhøre et folk? Et fellesskap? Et land? Det er så vanskelig å ikke høre til noen plass. Det er så vondt å bli stemplet "utlending" i begge hjemlandene sine. Flere av de jeg har snakket med om denne såkalte "identitetskrisen" mener jeg overdriver, men det er virkelig ikke overdrivelse. Jeg føler meg oppriktig ikke norsk nok til å definere meg som nordmann, og jeg føler meg enda mindre kurdisk til å kunne definere meg som kurder. Det kan ikke kalles overdrivelse, når du føler at du kommer til et helt annet land og en helt annen kultur hver eneste gang du går inn døra hos deg selv; hver eneste gang du snakker med foreldrene dine. Det kan ikke kalles overdrivelse når folk som spør deg om hvor du kommer fra ikke blir fornøyde når du svarer at du er fra Kristiansund, også blir det sånn: "men hvor er du eeeegentlig fra?" Fitter. Får i grunn bare lyst til å svare "æ sa æ va fra Kristiansund, for faen", men som den siviliserte personen jeg er, svarer jeg selvfølgelig at jeg er fra Irak. Jeg er et svakt menneske, jeg vet.

Jeg vet ikke om jeg føler meg mest norsk eller mest kurder eller iraker. Jeg vet oppriktig ikke. Jeg vet jo at jeg ikke er norsk. Jeg er ikke født i Norge, jeg har ikke norske foreldre, jeg liker ikke å stå på ski, jeg har null konkurranseinstinkt (sett bort fra fotball) og fisk er virkelig ikke det aller beste jeg vet om. Det eneste norske med meg, er den kommersielle dialekten min, statsborgerskapet mitt og mitt elsk for nynorsk og Frode Grytten. Men det eneste kurdiske ved meg, er pappaen min og morsmålet mitt. Så hva er det som veier tyngst? Noen ganger er det skikkelig vanskelig, og jeg sitter flere timer og tenker innmari mye på hvor jævlig det er, men andre ganger går det faktisk veldig fint. Jeg skulle ønske det kunne gå fint hele tiden. Jeg skulle ønske det ikke var nødvendig å definere seg som et folk, men sånn går det når det eksisterer mennesker som absolutt må vite hvor man egentlig er fra.

Når mulighetene ikke er en selvfølge

Det er så enkelt å ta de godene vi nyter så utrolig godt i dag for gitt. Det er spesielt enkelt for de nye generasjonene her i Norge, men det har vært ganske enkelt for meg også. Jeg glemmer hele tiden kampene til foreldrene mine; kampen morfar tok mot familien sin da han sendte mamma på skolen, da han lot henne ta utdanning og da han lot henne få være et selvstendig individ. Drømmen pappa fikk knust fordi han ikke ble ansett som smart nok til å gå på skole - til tross for at pappa er en av de smarteste personene jeg vet om. Begge foreldrene mine representerer det Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi jobber så hardt for og mot, og derfor er jeg evig glad for at både Malala og Kailash fikk fredsprisen i går. 

Mamma kommer fra en familie der flesteparten er(var) høyt respekterte imamer. Hun kommer fra en familie der flesteparten oppriktig mente at kvinner ikke trengte utdanning, da deres eneste jobb er å være hjemme og forsørge mann og barn - og det helst allerede fra 13-årsalderen av. Mamma hadde lyst til bli forsker, og fordi hun var så opptatt av å bevise slektningene at kvinner hører like mye til på skolebenken som menn, eide hun ikke et sosialt liv. Alt hun fokuserte på, og prioriterte, var skole - og det fra barneskolen av. Mamma gikk ut videregående skole med Iraks femte beste vitnemål. Hun fikk tilbud om studieplass ved en forskerskole i Russland og jobbtilbud som forsker - personlig - av Saddam Hussein. Hun takket nei til begge. Hvorfor? Fordi hennes eneste mål var å vise imamene i familien, samfunnet og de som sto på deres side av streken, at kvinner også fortjener en sjanse til å vise hva de kan utrette. Mamma var den første i slekten hennes som tok en utdanning, og var også en av de aller første kvinnene i Irak med en grad innenfor atomkjemi.

Pappa kommer også fra en veldig religiøs familie, men de var religiøse på en helt annen måte enn familien til mamma. Begge foreldrene til pappa er saider, dvs. begge slekter profeten Muhammed. Men på grunn av farfars politiske engasjement, var farfar veldig bestemt på at ungene hans ikke skulle bli tvunget til å mene/tenke noe de ikke selv ville. Farfar var en ekstremt respektert mann i Khanaqin(byen de bodde i), misforstå meg rett, men fordi han også var en av lederne i det kommunistiske partiet i Irak, fikk både han og familien oppleve mye hat. Pappa har 11 søsken. De bodde i et hus med to soverom. Farfar var skredder. Farmor var husmor.  På grunn av at lønnen til farfar ikke strekte til, måtte mange av barna ut i arbeid. Dette var ikke noe farfar selv ønsket, men de hadde ikke noe valg. Allerede som 6-åring måtte faren min jobbe fra 6 på morgenen til 9 på kvelden. Jobben hans var å være vasker/tjenestegutt i en elektrikerbedrift. Til tross for at han kun var et barn, ble han slått regelmessig, da både med hammer, ledninger, hender og føtter; dette fordi sjefen hans ikke var fornøyd med arbeidet hans, og truet han konstant med at han kom til å miste jobben hvis han ikke skjerpet seg. Ikke èn eneste gang var pappa sur på faren sin som tvang han til å sette barndommen til side, fordi han visste at familien hans ikke ville overleve hvis han gjorde opprør. Pappa ville bli elektroingeniør, men fordi familien ikke hadde råd til å sende flere enn to av barna på videregående skole, fikk han ikke sjansen til å vise at han også dugde til noe mer, og til noe annet, enn å bare jobbe som tjenestegutt. Pappa jobbet som tjenestegutt helt til han ble sendt i militæret.

Det er så lett for oss som har vært/er barn i Norge å ikke tenke at det virkelig ikke er en selvfølge at alle barn i verden får muligheten til å leke med barbiedukker og lekebiler. At det virkelig ikke er en selvfølge at alle barn i verden får muligheten til å være bekymringsløse. At det ikke er en selvfølge at alle barn i verden har foreldre som trøster dem når de skader seg. At det ikke er en selvfølge at alle barn i verden får muligheten til å gå på skole og bli det de drømmer om - enten om det er å bli den vakreste prinsessa eller om det er å bli verdens flinkeste lege. At det virkelig ikke er en selvfølge at alle barn i verden får velge hvem de vil gifte seg med. At det virkelig ikke er en selvfølge at alle barn i verden har noe å spise og drikke hver dag. At det virkelig ikke er en selvfølge at alle barn i verden får muligheten til å vokse opp og leve helt til de blir gamle. Det er derfor ekstremt viktig å tenke over disse godene vi nyter, og enda viktigere, å få de yngste til å innse hvor godt de har det - dette samtidig som å jobbe enda hardere for at enda flere barn i verden får muligheten til å være barn, til skolegang og til å bestemme hvem de selv vil elske og gifte seg med.

Blinde mennesker

Bildet er tatt i Erbil, hovedstaden i den kurdiske delen av Irak, i 2013. Denne bydelen ligger i sentrum i hovedstaden. De som bor i sentrum er kjent for å være i arbeiderklassen, til tross for at de kun har nok penger til å overleve, finnes det familier som er betydeligere fattigere og visa versa.

Dette bildet gjør meg trist. Trist fordi jeg aldri innså at det faktisk så sånn ut i Irak. Trist fordi at disse barna aldri får sett det jeg har sett. Trist fordi at disse barna aldri får oppleve det jeg har opplevd. Trist fordi at disse barna ikke får oppleve den tryggheten og sikkerheten jeg opplever i Norge. Trist fordi at disse barna ikke kan dra hjem til et trygt land etter noen uker med ferie. Et besøk som de egentlig ikke likte så godt. Hvorfor? Selv om det alltid er over 40 grader på dagen om sommeren, så kan Irak aldri kategoriseres som syden. Hver sommer har vennene mine dratt til varmere strøk, og da mener jeg ikke Irak, og kost seg, solt seg og badet. Jeg har hverken kunnet sole meg eller bade i Irak. På grunn av bitterheten og egoismen jeg har eid, glemte jeg menneskeheten. Hver eneste gang. Jeg hadde jo trossalt ingenting å skryte av når jeg kom hjem igjen. Jeg hadde ikke noe bikiniskille som jeg stolt kunne vise fram, og late som om det var det styggeste i verden, når det egentlig kriblet i magen av tanken på at man har blitt brunere. Hvorfor skulle jeg synes synd på resten av stakkarene som ikke hadde en politisk flyktning som far? En far som risikerte livet sitt for å flykte fra et land han hadde kjempet lojalt for i over 11 år. En far som opplevde sin egen far bli dømt til døden på grunn av hans politiske ideologi. En far som så sine medsoldater bli drept. En far som måtte drepe for å kunne selv overleve - slik at hans kone og 4 barn ikke skulle etterlates helt alene.  Hvorfor skulle jeg synes synd på resten av stakkarene som aldri har opplevd at vennene deres, år etter år, har dratt til syden med familien sin? De vet jo ikke hvordan det føles? Hvordan det føles å være den eneste i venneflokken som ikke har en bikiniskille å skryte av. Hvorfor skulle jeg synes synd på dem da? Det burde heller ha vært omvendt. De burde ha syntes synd på meg.

Fra spøk til alvor.

Dette bildet gjør meg trist. Fordi jeg har vært en slik unge. Og det glemmer jeg så ofte. Jeg glemmer at jeg kommer fra Irak. Jeg glemmer at familien min kommer fra Irak. Altså, jeg vet jo at vi ikke er norsk, men jeg tenker ikke at jeg er araber, tyrker eller kurder når jeg besøker slekta mi i Irak. For jeg vet at jeg kun er der i noen uker. Etter de ukene drar jeg hjem igjen. Hjem til Norge. Hjem til mitt hjem. Og da har det vært umulig for meg å tenke at jeg faktisk er en av dem.

Også tenker jeg: hvis jeg, som er født i Irak og bodde der de fire første årene av livet mitt, hvis jeg ikke får en følelse av tilnærming når jeg ser hva som skjer i Irak, hvordan kan vennene mine det? Hvordan kan nordmenn det? Hvordan kan resten av verden det? Jeg har vært den ungen som har sittet på trappa foran aluminiumsdøra og lekt med steiner, fordi vi ikke hadde barbiedukker og playstation. Jeg har vært den ungen som har drukket forurenset vann, fordi brønnvann var det eneste vi hadde tilgang til. Jeg har vært den ungen som har gått glipp av barnetv på grunn av strømbrudd som har vart i timesvis. Jeg har vært den ungen som gikk med ødelagte gummisandaler. Hvis JEG ikke klarer å innse at Irak holder på å kollapse, hvis JEG ikke klarer å innse at ISIL, en forbanna terroristorganisasjon med hensikter fra dypeste helvete, holder på å ødelegge det lille disse barna har, hvordan kan jeg da tvinge deg til å innse det?

Disse barna har ikke vært like heldige som meg. Disse barna opplever daglig den fattigdommen jeg heldigvis ble dratt bort fra. Disse barna er Iraks framtid, og en ynkelig gruppe, med navn ISIL, prøver å ødelegge deres framtid. Og det gjør meg forbanna. Forbanna fordi jeg skulle ønske at disse barna hadde fedre som måtte flykte fra Saddam-regimet. Forbanna fordi jeg skulle ønske disse barna kunne oppleve den tryggheten vi opplever i Norge. Forbanna fordi over halvparten av disse barna ikke får en skikkelig utdanning. Forbanna fordi vi ikke til daglig tenker på det store gapet mellom rik og fattig i verden. Forbanna fordi jeg har vært blind. Forbanna fordi vi er blinde.

Det eneste jeg ønsker å oppnå med dette innlegget, er at du skal ofre en tanke eller to. Dele ett bilde eller to på sosiale medier. Innse hvor fantastisk godt du har det her i Norge. Ikke klag på bagateller. Jeg vil at du skal åpne øynene dine og se hvor urettferdig verden faktisk er. Engasjer deg! Engasjer deg i det som skjer utenfor Norge. Engasjer deg i det som skjer med verdens framtid, med barna. Engasjer deg i miljøet. Engasjer deg i å redusere fattigdom. Engasjer deg i å skape fred. Engasjer deg!